Mange kommuner står i en krevende økonomisk situasjon og foretar tøffe prioriteringer. Fordi logopedtjenester ikke er lovpålagt, blir de ofte nedprioritert og lagt ned. Omtrent 40 % av kommunene mangler nødvendige logopedtjenester. Ansvaret skyves over på den enkelte, som må navigere i et uoversiktlig regelverk og et fragmentert system. Når logopedtjenesten ikke er lovpålagt, blir ansvaret uavklart. Det betyr at tilgangen på logopedhjelp avhenger av hvilken kommune du bor i, og hvor høyt du klarer å rope. Dette er stikk i strid med prinsippet om likeverdige tjenester i kommunen og regjeringens egne mål om helhetlige og forebyggende tiltak. Tidlig innsats er samfunnsøkonomisk ansvarlig kommunepolitikk.
Uten en klar lovhjemmel blir ansvaret spredt på flere sektorer, og forvaltningen bruker ressurser på å avklare “hvem som har ansvaret”.
For noen betyr logopedhjelp at de klarer å fullføre en utdanning. For andre betyr det å kunne stå i jobb og delta i samfunnet.
Rambøll-rapporten viser at det private logopedtilbudet er avgjørende for å dekke behovet. Samtidig må kommunene rustes med tydelig, lovpålagt ansvar og tilstrekkelige ressurser. Vi trenger både kommunale og private tjenester, og begge må styrkes for å møte dagens og framtidens behov.
I dag kan hvem som helst kalle seg «logoped» uten krav til formell utdanning. Det truer pasientsikkerheten. Autorisasjon vil gi myndighetene bedre forutsetninger for planlegging, styring, finansiering, kontroll og evaluering av logopediske tjenester.
NLF krever:
- Logoped må autoriseres.
- Det er på tide å lovfeste kommunens plikt til å tilby logopedtjenester til sine innbyggere.
